Revmatisme er betegnelse på en rekke forskjellige sykdommer som i første rekke rammer bevegelsesorganene, men også indre organer. Innen medisin er det vanlig med følgende generelle inndeling:

Betennelsesaktig revmatisme, som revmatisk feber og leddgikt.
Degenerativ revmatisme, som slitasje og alderssykdommer i ledd og ryggsøyle.

Muskelrevmatisme og andre revmatiske sykdommer utenom leddene.
Gikt: Revmatiske smertetilstander på folkemunne. Beskrivelse på tilstander med smerter i muskler og ledd. Beskrives ofte i sammenheng med væromslag. Regnes som en vanlig ting å få med stigende alder. Den korrekte betydningen omhandler en kronisk stoffskiftesykdom. Per i dag har ikke forskningen funnet noe svar på hva revmatisme er, eller hvordan denne typen sykdommer skal behandles. Den samme kunnskapsmangelen finnes ved belastningslidelser og innenfor treningsteori- fysiologien på dette området er ikke blitt studert, og således heller ikke fullt ut forstått. Det er med min bakgrunn som idrettsutøver med erfaringer fra overtrening og belastningslidelser, til M.E. pasient med invalidiserende tilstand, samtidig med gode bakgrunnskunnskaper og levende interesse innenfor det publiserte materiale vedrørende teori og forskning omkring mennesket og trening, at jeg framstiller min teori om at revmatisme og M.E. er belastningslidelser.
Grunnen til at jeg mener det er slik, er at jeg uten unntak bare ser likheter mellom faglitteraturens og menneskers beskrivelser av symptomer og forandringer i hele mennesket, samtidig med at min treningskunnskap har gjort meg i stand til å jobbe meg kontrollert ut av en sykdom som på forhånd ble forespeilet som permant 100% invalidiserende, med dårlige utsikter til forbedring. De dårlige utsiktene skyldtes altså ikke \"sykdommen\", men kunnskapsmangel. Kunnskap som jeg nå mener å være i besittelse av.

Argumentasjon:
Forskere fant ved vevsprøver tatt fra idrettsutøvere med overtrenet muskulatur at det fantes små rifter, sår og nedbrytning i musulatur. Eksakt samme type skade i muskulatur ble funnet i vevsprøver fra fibromyalgi-pasienter.

Symptomsmessige forhold oppleves likt av en topptrenet idrettsutøver og en revmatisk pasient, men de befinner seg på ulike nivåer angående hvor stor belastning som skal til for å utløse smertene.

Verdens helseorganisasjon meddeler at 1/5 av befolkningen har/vil få revmatiske plager. 1/5 er eksakt det samme tallet som Statistisk sentralbyrå oppgir når de undersøkte hvor mange arbeidstakere som hadde smerter.

Det er en kjent sak innenfor både revmatisme og belastningslidelser at flest kvinner rammes. Det er også en kjent sak at kvinner er fysisk svakere enn menn, og derfor lettere vil få overbelastning fra fysisk aktivitet.

Ulik lokalisering, men samme tilstand
Blant de hundrevis av diagnoser som finnes innenfor revmatisme, så er de alle svært like når det gjelder smerter i bevegelsesapparatet. Men utfra hvor smertene sitter, og hvilke andre symptomer som er tilstede, klassifiseres diagnosen etter symptomer. Alle smerter sitter egentlig i kroppens bindevev, også hos mennesker med giktplager i leddene. Dette sier jeg fordi at smertereseptorene ligger i leddenes brusk, som er en type bindevev. I tillegg spiller det også en rolle for diagnosen hvilke ledd som er rammet, hvor mange osv.

Ulike nivåer
Idrettsutøveren kaller det for overtrening og overbelastningsskade, arbeidstageren kaller det for belastningsskade, og revmatikeren kaller det for gikt og revmatisme- alle snakker om det samme, men på ulike nivåer på en glidende skala. Denne skalaen er betegner den enkeltes styrke og utholdenhet- kroppens treningsgrunnlag. Mens kondisjon, muskelkraft og andre treningspåvirkninger, kan økes raskt, er utholdenhet og slitestyrke i bindevev, sener, muskelfester og ledd en langt mer tidkrevende og langsom prosess. Denne typen slitestyrke bygges opp fra barndommens første steg, øker normalt sett gjennom oppveksten gjennom lek og aktivitet, for så å være et godt grunnleggende fundament for den voksne når det aktive yrkeslivet begynner. Mens idrettsutøveren har stor utholdenhet i kroppens bindevev og må utføre en, for vanlige folk, enorm arbeidsmengde før smerter og skader oppstår, får arbeidstakeren det etter en viss periode med overtid på jobben. Revmatikeren får sine smerter og skader etter en moderat, aktiv og god periode, og M.E. pasienten får det samme kanskje etter å ha krysset stuegulvet og tilbake til sofaen i rolig spasertempo. Samme type smerte, samme type skade, men ved forskjellig grad av belastning i forhold til hva som regnes som normalt og gjennomsnittlig for mennesker generelt.

Ulike tilleggssymptomer
Revmatisme beskrives ofte som syndromer, tilstander med flere, forskjellige og sammensatte symptomer. Alle vet at smerter og nedsatt arbeidskapasitet, sykemeldinger og helseproblemer føles negativt. Noen reagerer med nedstemthet og depresjon, noen med bekymring, uro og angst, mens andre igjen blir frustrerte, aggressive og rastløse. Disse følelsene vil for pasienten etterhvert bli en belastning i seg selv, og kan føre til mental tretthet- som når en student leser og pugger knallhardt foran eksamen. En begynner å føle seg trett, uopplagt og ør, konsentrasjonsevnen blir dårligere, hukommelsen reduseres, kreativitet og tiltakslyst forsvinner, læreevnen avtar, og evne til koordinasjon og det å utføre teknikker, blir dårligere. Summen av dette kan kalles mental overtrening- også hjernens kognitive funksjoner, som bevisst lar seg styre og påvirke, kan brukes for mye. Dette er gjenkjennelig- alle merker at de har problemer, og de fleste ønsker sterkt å løse, og bli kvitt dem. Summen av alt dette påvirker nervesystemet, som utfra arvelige og andre forhold i den enkelte, aktiveres i forskjellige deler av kroppen. Da kan det oppstå som kalles psykosomatiske plager. Dette kan være magesmerter, utslett og betennelser i huden, skjelving, svetting, tørre slimhinner, samt flere.

De utfyller hverandre komplett, og uten å på noen måte kunne skilles fra hverandre skaper- og er de mennesket. Dette er ikke bare en påstand. Forsking viser i stadig økende grad at fysiske plager innvirker på det psykiske plan, og at psykiske plager innvirker på det fysiske. Når så en plage dukker opp, fysisk eller psykisk, er dette en plage for hele mennesket. Utfra dette bildet vil en så kunne oppleve å få flere symptomer andre steder i kroppen. Disse kommer da som en sekundæreffekt av den plagen som i første rekke utløste den belastende problemstillingen. Fordi at mennesket er et følsomt ett, vil et problem og/eller plage kunne innvirke på hele organismen. Dette fører frem til det vi mennesker ofte omtaler som "ond sirkel"; det ene problemet utløser det andre, og på denne måten danner hendelse og reaksjon en negativ rekkefølge av problemer. På samme måten kan stadig positive hendelser og opplevelser kunne medføre en "positiv sirkel". Man opplever altså at tingene ser ut til å ville forbli i den tilstand eller bane de er i.

Hva er revmatismens primære grunnlag?
Svaret er i mine øyne revmatismens symptomer i ledd og muskler.

Hva består disse symptomene av?
De er smerter og ubehag i kroppens bindevev og brusk.

Hva kommer disse smertene av
Smertene oppstår som følge av fysisk overbelastning av bindevevsstrukturer i leddbrusk og bindevev i muskelfester, sener og muskler. Når kroppen registrerer at det er iferd med å oppstå en skade, en fysisk nedbrytning av celler og vev, varsler den dette med smerte. Smerten forteller altså vedkommende at noe er galt, men er også samtidig et bevisst ubehag som motiverer mennesket til å ikke fortsette belastningen, da dette vil medføre ytterligere smerte.

Det er alltid fysisk belastning som fører til fysisk overbelastning, men en rekke omstendigheter vil kunne påvirke i hvilken grad man tåler den fysiske belastningen. Mentale problemer vil kunne virke slitende på mennesket og redusere i hvilken grad kroppen tåler belastning. For lite mat, væske, søvn og hvile vil også redusere graden av hvor mye belastning man tåler. Det finnes langt flere faktorer også, men det viktigste å huske på er at kroppen tåler mest fysisk belastning når den er så sunn og frisk som den kan være.

Hvorfor mener du at revmatisme primært er overbelastning av kroppens ledd og muskler?
Jeg har mye erfaring ifra idrett og sport, og de skader og smerter som jeg i den forbindelse har pådratt meg, er eksakt den samme typen smerte som jeg har opplevd ved den revmatiske sykdommen M.E. Studerer man de opplysninger og den informasjon som finnes angående overbelastningsskader og revmatismens symptomer i ledd og muskler, finner man de eksakt samme beskrivelser. Jeg kan for eksempel nevne at forskere har tatt vevsprøver fra smertepunkt i muskelfester hos mennesker med sykdommen Fibromyalgi og funnet mikroskopiske rifter og nedbrytninger i vevet- altså slitasje. Disse funnene ble forkastet fordi at man fant den samme typen slitasje og skade i bindevev hos friske mennesker. Og akkurat dette bekrefter så til de grader min påstand: Smertene som opptrer ved revmatisk sykdom oppstår som følge av slitasje og nedbrytning i bindevevsstrukturer. Friske mennesker som utsetter seg for en overbelastning får av den grunn akkurat samme typen smerte, som følge av slitasje og nedbrytning av bindevevsstrukturer.

La meg forklare litt om noen egne opplevelser ved overbelastninger som jeg pådro meg i den tid jeg var frisk og i god form: Når jeg ved styrketrening økte belastningen oppsto det ofte det idrettsutøvere kaller for treningsverk; dette er en tilstand hvor muskulaturen kjennes stiv og sår, og dette er å se på som en akutt overbelastning av bindevevet. Muskulatur med treningsverk er sterkt svekket, og påføres det ytterligere belastning vil det kunne oppstå akutt smerte; denne ytrer seg i form av sterk og stikkende smerte, også beskrevet som skjærende og brennende.

Men så finnes det også en annen type overbelastning som ikke opptrer med akutte smerter, men som kommer gradvis og umerkelig. Dette oppleves ved at utøveren under trening som tidligere har gått fint, begynner å merke svake ubehag i hele- eller deler av kroppen. Fortsettes belastningen begynner dette svake ubehaget å bli tydeligere, og vil så etterhvert gå over til smertefull svie. Denne tilstanden omtales av utøvere som "å stivne", og kommer i denne forbindelse som signal på overbelastning. Avbrytes belastningen straks, vil ubehaget/smerten forsvinne straks, men fortsetter man belastningen opp i mot dette økende ubehaget, vil man etterpå kunne oppleve at ubehaget blir sittende i også ved hvile. Avhengig av hvor stor nedbrytningen og skaden er, vil ubehaget i muskulaturen bli sittende i ved hvile et sted mellom noen minutter til over 2 uker. Denne typen overbelastning blir kalt senebetennelse når smerten vedvarer over tid som svie og stivhet ved hvile. Denne tilstanden vil kunne være smertefull og merkbar ifra 2 uker og opptil 4-6 uker.

De symptomer som er nevnt ovenfor, og som idrettsutøvere opplever ved overbelastning, er de eksakt samme som revmatikeren opplever i sine ledd og muskler, og alle revmatikere vet og har erfart hvordan fysisk aktivitet innvirker på deres sykdom. De må "passe seg".

Forskjellen på idrettsutøveren og revmatikeren er at de befinner seg i hver sin ende av en glidende skala; en skala som indikerer styrke og utholdenhet. Idrettsutøveren er sterk og utholdende i forhold til normal, gjennomsnittelig aktivitet for mennesker flest, og må påføre kroppen en stor belastning for å klare å overbelaste seg. På grunn av at han er i så god form, vil han kunne fungere som normalt både i sammenheng med jobb og fritid mens kroppen hviler og smertene forsvinner.
Revmatikeren har svekket utholdenhet og styrke som følge av lavt aktivitetsnivå på grunn av skader og smerter. På grunn av dette vil små belastninger kunne medføre overbelastning. Det dårlige treningsgrunnlaget vil også bety at revmatikeren i langt mindre grad tåler smerte; hvis belastningen fortsettes vil ubehaget raskt forverre seg. Etter at overbelastningen er et faktum, tåler ikke revmatikeren sin daglige og vante belastning, og må redusere sin aktivitet betydelig. Muligens innebærer dette å holde seg borte fra de fleste gjøremål og hvile mest mulig. Felles for både idrettsutøveren og revmatikeren er at når de vender tilbake til den fysiske aktiviteten, vil de begge kunne ha redusert sin styrke og utholdenhet i forhold til før overbelastningen. Reduksjonens størrelse vil stå i forhold til hvor mye smerte man fikk, hvor lenge smerten ble sittende og hvor god form man er i. Hadde man stanset belastningen i det øyeblikk ubehaget/smerten oppsto og gått over til hvile, ville skaden og nedbrytningen vært lik null. Ubehaget/smerten ville da ha forsvunnet straks man avbrøt belastningen og gikk over til hvile.

Mens idrettsutøveren på grunn av sin gode form får klare skiller mellom trening og hvile, vil det for hun eller han være enkelt å reagere riktig på kroppens signaler. Revmatikeren står overfor den samme utfordringen; å reagere riktig på kroppens signaler, men på det nivået som hun eller han befinner seg, vil kroppens signaler være langt vanskeligere å tolke, og ikke minst vil det være flere faktorer å ta hensyn til.
På grunn av revmatikerens dårlige utholdenhet og styrke vil skillet mellom hvile, vant belastning og økning av aktivitet være diffus og vanskelig å holde oversikt over. I tillegg vil revmatikeren også kunne måtte slite med hvilesmerter, noe som gjør det langt vanskeligere å tolke kroppens signaler. Revmatikeren vil kunne havne i en situasjon hvor han/hun har smerter i en kroppsdel som følge av overbelastning og hvilesmerter i en annen del av kroppen som følge av dårlig blodsirkulasjon. Man står da overfor en svært vanskelig situasjon som fort kan bli uforståelig og svært smertefull.

Hvordan vil du forklare alle de andre symptomene som kan opptre ved revmatisk sykdom?
Som sagt regner jeg ubehag og smerter i kroppens ledd og muskler som kommer som følge av overbelastning som hovedfaktoren. De symptomer som utenfor disse beskrives, betrakter jeg som resultat av de negative tanker og følelser som naturligvis følger i kjølvannet av revmatikerens problemer og smerter i forhold til sin sykdom. Dette skjer ved at summen av tanker og følelser påvirker kroppen som oppfatter disse stimuliene som beskjed om fare. Det utløses så en stressreaksjon der kroppen via hormonsystemet og nervesystemet mobiliserer seg mot en ytre fare. Men siden det ikke finnes en ytre fare og den truende tilstanden opprettholdes, begynner etterhvert den spente mentale tilstanden å føre til negative "bivirkninger" rundt om i kroppen. Negative tanker og smerter fører til følelser som redsel og nedstemthet, disse fører så til påvirkning av nervesystemet som nervøsitet. Ved for høy spenning og stress, vil nervesystemet kunne utøve negativ påvirkning av kroppen i de områder som det her måtte gjelde. Dette kalles for psykosomatiske lidelser.
Det vil være forskjellig fra person til person hvor slike psykosomatiske plager utøver sin virkning. Hos noen vil det kunne vise seg som vondt i magen, hjertebank eller hodepine. Andre igjen opplever tørr og rødlig hud, problemer med avføring i form av hard eller løs mage, kalde hender og føtter, at man blir klam, får problemer med svette i armhuler, lysken, hender og føtter, tørrhet i munnen og andre slimhinner, problemer med øynene i form av tørrhet, tåring og betennelse, smerter i indre organer og betennelse i disse, hjertebank og magesår osv. Man får gjerne flere av disse symptomene på samme tid eller etterhvert som stresset i situasjonen stiger. Det ser ut til å kunne være avhengig av arv og disposisjon når det gjelder hvilke psykosomatiske plager den enkelte får.
Man ser her tydelig hvordan det fysiske og psykiske virker inn på hverandre og direkte påvirker hverandre i negativ retning. Summen av de symptomer som opptrer ved fysisk overbelastning, psykisk belastning og psykosomatiske plager, er revmatisme.

Hvis det er slik, hvorfor har man tidligere ikke forstått dette?
Å besvare dette spørsmålet er selvfølgelig ikke fullt ut mulig, men skulle man nevne noe, måtte det bli at forskning på revmatisme ikke har vært noe prioritert før i senere tid. Men personlig ser jeg den største grunnen i den store mangelen på kunnskap innen kroppens virkemåte og respons ved fysisk aktivitet. Selv med dagens kompetansenivå innen idrett, legestand og fysioterapi er dette området som går på å forstå hvordan kroppen svarer på trening og hvile veldig dårlig forstått.

Er dagens forskning målrettet mot dette området?
Nei. Å studere og finne ut av kroppens virkemåte ved respons på fysisk aktivitet og hvile er veldig vanskelig, da det finnes en mengde forskjellige faktorer og variabler å ta hensyn til. Dessuten er det ikke i dag mulig å forholde seg til dette området på en objektiv måte eller ved håndfaste beviser. De svar jeg har kommet til, er ved hjelp av kroppens eget språk; tanker og følelser.

Dette er en stoffskiftesykdom hvor det hoper seg opp urinsyre i kroppen. På grunn av urinsyren bygger det seg opp noe som kalles for urinssyrekrystaller, og det er disse som forårsaker den betennelseaktige tilstanden som oppstår i ledd.

Sykdommen kalles også for "Kaptein voms" sykdom, og oppstår som oftest i fot og/eller i stortå. Den ytrer seg ved akutte smerteanfall; det oppstår en betennelseaktig tilstand i leddet, og huden rundt leddet blir rød og varm, gjerne glinsende. Smertene forverres ved bevegelse.

Sykdommen vil på sikt kunne medføre deformering av ledd.

På grunn av urinsyren og dannelsen av urinsyrekrystaller, vil det kunne oppstå komplikasjoner i form av sykdom i nyrene og nyrestein. Man kan også få knuter i underhuden.

Sykdommen forekommer oftest hos menn.

Denne sykdommen arter seg som uttørring av spyttkjertler og andre kjertler i munn, øyne, nese og skjede. Når den ikke omfatter revmatiske tilstander, kalles sykdommen for primær sjøgrens syndrom. Når den også omfatter revmatisk plage, kalles den for sekundær sjøgrens syndrom.

Ca. 50% av de med Sjøgrens syndrom har det i kombinasjon med revmatisme.

Ca. 25% av de som har leddgikt har Sjøgrens syndrom

Alle kroppens kjertler som produserer sekret kan rammes.

Tørr hud, utslett og treg avføring er vanlige symptom.

Denne sykdommen defineres som en kombinasjon av leddgikt, øyekatarr og urinrørskatarr. Sykdommen forekommer hyppigst hos menn, og da i aldersgruppen 16-34 år.

Dreier det seg kun om leddbetennelser som følge av tidligere infeksjon, kalles dette reaktiv artritt.

Problemer i form av smerte og betennelseaktige tilstander oppstår som regel i etterkant av diarè, urinrørsutflod og feber. Man kan se på disse symptomene som den utløsende faktor.

Hyppigst angripes vektbærende ledd som kne og ankler, men også mindre ledd som tå- og fingerledd kan bli angrepet.

Vanligvis går sykdommen tilbake i løpet av noen uker eller måneder.

Sjansen for senere tilbakefall regnes som stor.

Årsaken til denne revmatiske sykdommen, er som tidligere nevnt ikke kjent.

Denne sykdommen gjør seg gjeldende ved at det skjer forandringer i kroppens immunforsvar, noe som etterhvert fører til at det dannes et overskudd av antistoffer som begynner å angripe cellekjernene. Dette kan igjen føre til forstyrrelser i kroppens indre organer. Lupus kan ramme hud, blodårer, nyrer, tarmer, ledd og hjernen.

De fleste forekomster av denne sykdommen ser man hos kvinner, og da i alderen 13-30 år. Det sees sjelden ifra 45 års alder og oppover.

Nyere viten viser at de fleste pasienter har et mildt sykdomsforløp og normale leveutsikter.

Lupus kan begynne akutt, eller den kan komme gradvis. Den kan være forbigående. Pasientene opplever gode og dårlige perioder; de dårlige periode domineres gjerne av ledd- og muskelsmerter, utslett, feber, slapphet, hodepine, og hevelse i lymfeknuter. Depresjon og angst er også en gjenganger hos mennesker rammet av Lupus.

I stor utstrekning plages pasientene av smerter i bevegelsesapparatet. Sykdommen kan forveksles med Leddgikt. Senebetennelser er vanlige i denne pasientgruppen. Sykdommen opptrer også med rødlig utslett og håravfall.

Denne sykdommen arter seg som en betennelseaktig tilstand i kroppens ledd, og kalles også for Revmatoid artritt. Sykdommen rammer langt flere kvinner enn menn; det er anslått 2-3 ganger flere tilfeller hos kvinner. Man ser den hyppigste forekomsten hos kvinner i 50-60 års alderen. Men også barn og unge kan rammes av Leddgikt, og sykdommen kalles da for barneleddgikt eller Juvenil revmatoid artritt.

I Norge forekommer det 2-3000 nye tilfeller hvert år. 1-2% av befolkningen har Leddgikt.

Årsaken til denne typen sykdom, er som hos de andre revmatiske lidelser ukjent.

Sykdommen ytrer seg som ubehag og smerter rundt om i kroppens ledd; hyppigst angrepet er finger- og tåledd, men alle ledd kan angripes.

Det er vanlig med innskrenket bevegelighet og at leddene er stive/stivest om morgenen.

Rundt 20% av pasientene utvikler revmatiske knuter, oftest sett på oversiden av underarmene og på albuene. I tillegg kan pasienter også oppleve å få feber.

Leddgikt er en kronisk sykdom som man må regne med å ha livet ut. Den medfører en stor psykisk belastning, og kan være årsak til angst, depresjon, frustrasjon og sinne. På bakgrunn av dette vil sykdommen kunne utløse en rekke psykosomatiske symptomer, dvs. kroppslige symptomer/utslag som følge av sinnstilstand. Disse kan bestå av en mengde forskjellige symptomer, men mest vanlig er nervøsitet, mageproblem og kalde hender og føtter.

Fibromyalgi, fibrositt, smertetilstand som forekommer hyppig, særlig hos kvinner, med smerter i muskler og muskelfester. Sydommen klassifiseres som bløtdelsrevatisme, og angriper bindevev i muskler, muskelfester og sener.

Symptomer beskrives som muskelsmerter, gjerne stikkende og brennende, smerter i muskelfester, muskelstivhet, stølhet, vedvarende tretthet og utmattelse, søvnforstyrrelser, hovenhetsfølelse, kraftløshet, svimmelhet, nummenhet, kalde, hvite fingre, tørre øyne og tørrhet i munnen, hodeverk og tarm- og mageproblem.

Sykdommen fører ikke sjelden til angst og depresjoner.

CFS (Cronic Fatigue Syndrome), også kalt M.E. (Myalgisk Encefalomyelitt), Kronisk utmattelsessyndrom, Jappesyke og Postviralt tretthetssyndrom.

Detter er en sykdom som en plutselig, ekstrem tretthet og utmattelse i hele kroppen, eller i deler av kroppen. Man ser ofte et snikende forløp, hvor symptomene tiltar gradvis.

Årsaken er ukjent, men det antas at sykdommen opptrer i etterkant av virusinfeksjoner. Diagnose stilles på bakgrunn av pasientens beskrivelse av symptomer. Det finnes i dag ingen laboratorieundersøkelser som kan gi en entydig og sikker diagnose.

Graden av hvor hardt rammet den enkelte er varierer. Noen fungerer med lettere arbeid, mens andre er mer eller mindre sengeliggende. De fleste pasienter finner man midt i mellom; de må begrense seg med all fysisk aktivitet for å unngå oppblussende smerter og ekstrem tretthet. Kapasitetsnivået er redusert med minst 50% i forhold til normalt.

Det kan ta år før kroppens styrke og utholdenhet er øket merkbart. Nye infeksjoner, vaksinasjoner og gjentatte anstrengelser kan forverre sykdommen igjen.

Blant andre symptomer som opptrer ved CFS, kan det nevnes influensalignende symptomer, lett feber, sår hals, ømme lymfeknuter, muskel- og leddsmerter, sterk hodepine, problemer med hukommelse og konsentrasjon, overfølsomhet for temperaturendringer, lys og lyd, endret søvnmønster og problemer med mage- og tarm.

I Norge regner man med at det finnes 2000 mennesker med denne sykdommen

Dette er en kronisk sykdom som opptrer som en betennelseaktig tilstand i ledd. Den angriper som oftest bekkenet, ryggen og brystkassen. Tidligere anslag antydet at flest menn fikk denne sykdommen, men i senere tid har man blitt klar over at sykdommen rammer flere kvinner enn tidligere antatt.

Rundt 40.000 nordmenn har denne sykdommen.

Den angriper ofte ryggen, korsrygg og oppover til lenderygg og skulderblad. Det kan i noen tilfeller ligne på Isjias, da med strålende smerter som forplanter seg nedover i bena. Brystsmertene kan forveksles med angina pectoris. Ofte oppstår det også betennelselignende tilstander i muskelfester også, og i noen tilfeller i sener og brusk.

Bekhterev og Leddgikt ligner på hverandre, men ved Bekhterev er det først og fremst de store leddene som rammes. Men også mindre ledd i ryggsøylen er utsatt, og den betennelseaktige tilstanden er gjerne tilstede i vevet rundt leddene også, i muskelfester, bindevev og benhinner.

Det kan også opptre smerter og betennelseaktige tilstander i skuldre, ribbeben og kjeve. I noen tilfeller oppstår det betennelse i øyets regnbuehinne med tilhørende smerter.

På sikt vil det kunne oppstå forkalkninger i ledd og muskelfester, noe som vil kunne medføre nødvendighet av kirurgiske inngrep.

Denne sykdommen omtales også som Slitasjegikt eller forkalkningsgikt, og er den vanligste av de revmatiske sykdommene. Forekomsten tiltar med økende alder, og så mye som 50% av mennesker over 70 år kan ha denne lidelsen.

Den ytrer seg som skader i brusk inne i leddene, og fører ofte til forkalkninger som igjen forverrer problemene ytterligere. Leddene blir stive og smertefulle og mister gjerne noe av sin bevegelighet. Leddet vil etterhvert kunne bli deformert, og på dette tidspunktet vil det ha forekommet forandringer i leddets bensubstans.

Artrose er mest vanlig i hofter, kne og fingerledd.

Artrose inndeles i flere forskjellige kategorier: Primær artrose; ett eller få ledd er angrepet, hvis flere ledd er angrepet, kalles dette generalisert artrose eller Polyartrose. Er artrosen medfødt eller følger annen sykdom, kalles dette for sekundær artrose. Bruskskader som oppstår som følge av feilbelastning havner i sistnevnte kategori.

Den rammede opplever smerter i hverdagen, hemmet livsutfoldelse og ikke sjelden en negativ innvirkning på den mentale tilstanden. Beskrivelsene av smertene er de samme som ved alle de andre revmatiske lidelser; stivheten i ledd er verst om morgenen, kan bli mindre/forsvinne utover dagen, og gjerne under betydelig fysisk aktivitet, for så å bli like galt eller verre etter belastning, ved hvile. Smertetoppen når man gjerne morgenen etter. I tillegg blir man også gjerne plaget av hvilesmerter. På sikt vil ofte tilstanden medføre en generell svekkelse av kroppens styrke og utholdenhet, og vil lettere kunne spre seg til andre ledd.

Av behandling kan det nevnes smertestillende medikamenter, antiinflammatoriske tabletter og kirurgiske inngrep, samt fysioterapi.