Bena er satt sammen med knokler og ledd og danner det som kalles skjelettsystemet. Sammen med muskelsystemet utgjør skjelettsystemet bevegelsesapparatet. Skjelettet er menneskekroppens ramme og form, og har til oppgave å holde oss oppreist og gjøre det mulig å bevege seg, samt beskytte de indre organer (hode, hjerte osv.). I kroppen vår finnes det mer enn 200 ben, noe som utgjør ca. 18% av kroppens vekt.

Vi deler inn knoklene i ulike typer etter deres form; korte knokler, flate knokler, uregelmessige knokler og rørknokler:

- Rørknokler: Finnes i armer og bein og består av lange ben med kuleformede ender, bærer kroppen og overfører musklenes arbeid til bevegelse.

- Flate knokler: Finnes i hjerneskallen, skulderbladene, brystbena og hoftebena. Disse er til for beskyttelse av indre organer, og som feste for muskler.

- Korte knokler: Finnes i hånd, og fotroten.

- Uregelmessige knokler: Finnes i ryggsøylen og ansiktet.

Bena er dekket av bindevev, beinhinna, som inneholder blodkar og nerver. Knoklene tar opp næring gjennom blodkarene som går inn i knoklene. Inne i bena finnes benmargen som produserer røde blodlegemer; disse føres ut gjennom blodkarene på samme måte som næring tas inn.

Bena har stor bæreevne og tett sammensetning, men kan likevel fjære litt og er relativt lette i vekt. Bena er trenbare og blir sterkere ved trening. Manglende trening vil føre til svakere ben. Skader på ben kan inntreffe som følge av overbelastning. Resultatet av slik overbelastning kan være smerter i beinhinna og/eller tretthetsbrudd.

Leddene våre har til oppgave å gjøre bevegelse mulig. De utgjør forbindelsen mellom ben. Kroppen har flere typer ledd:

- Kuleledd: Slike som skulderledd og hofteledd. Disse leddene er de som har størst bevegelsesfrihet.

- Hengsleledd: Slike som finnes i albue og kne.

Stramme ledd, slik som mellom hoftebenet og korsbenet. Dette er ben som er direkte forbundet med hverandre via bindevev og brusk. Således er det et ledd fordi at det gjør bevegelse mulig, men mangler den vanlige leddkonstruksjonen som finnes i de såkalte frie ledd.

Leddenes begrensning når det gjelder bevegelse, bestemmes av den anatomiske konstruksjon og tøyelighet i bindevev og muskulatur. Bevegeligheten i ledd kan økes ved hjelp av tøying.

Slik er våre vanlige ledd (frie ledd) bygd opp: Bena er dekket av en bindevevshinne (beinhinne), denne går over i en fiberkapsel rundt leddene og binder bena sammen. Fiberkapselen er gjort ytterligere sterk ved hjelp av ligamenter (leddbånd), som også er bygd opp av bindevev. Slike leddbånd kan ligge inne i fiberkapselen eller være separert fra den. Inne i kapselen er innsiden kledd av en tynn bindevevshinne som kalles synovialhinna. Fiberkapselen og denne hinna utgjør leddkapselen. Tenk deg at enden på det ene benet er kuleformet. Denne kula er kledd av en tynn hinne og befinner seg inne i en kapsel som passer til kula. Som beskyttelse mot slitasje i denne forbindelsen har leddkapselen et mykt og dempende og beskyttende lag med brusk. Som smøring i dette leddet finnes leddvæske som blir produsert av synovialhinna.

Brusken som finnes i ledd er å betrakte som en bindevevstype og inneholder nerver som gjør det mulig å oppfatte smerte. Brusken er trenbar, og etterhvert som styrke og utholdenhet vokser, øker bruskhøyden i leddene. Ved for mye belastning vil brusken kunne overbelastes- noe som i første rekke medfører ubehag og smerte, men som etterhvert kan utvikle seg til skade og fysisk nedbrytning av denne vevstypen. Et eksempel på slik skade av brusken er menisk, som mange opplever å få i knærne sine. Hvis skaden ikke forbedrer seg, vil det kunne oppstå forkalkninger i leddet som kan forverre skaden ytterligere. Skadet og svekket brusk kan løsne i stykker og legge seg i leddet, og det kan forekomme låsing av leddet, noe som gjør kirurgisk inngrep nødvendig. Slike skader og overbelastninger kan komme gradvis over lengre tid, men kan også oppstå i løpet av kort tid etter stor og uvant påkjenning eller som akuttskade ved uhell. Dette emnet omtales nærmere i kapittelene om overtrening, smerter og skader.

Bindevevet utgjør det vevet som det finnes mest av i kroppen, og deles inn i typene benvev, bruskvev, bloddannende vev samt gruppen binde- og støttevev. Bindevevet har som oppgave å binde sammen, støtte og være fyllmasse for andre vev og celletyper, som for eksempel muskler . I bindevevet ligger blodårer og nerver. Bindevevet som kalles sener, er sammenhengen mellom muskel og ben, og er i denne forbindelse kraftoverføringens ledd.

Det finnes to fibertyper i muskulaturen sitt bindevev:

- Kollagenfibre
- Elastin

Fibroblast
Bindevev er bygd opp av celler som kalles Fibroblast og mellomcelle-substans. Fibroblast er uregelmessige, små celler med stor kjerne, og har evne til å lage fibrer. Mellomcelle-substansen består av grunnsubstansen som består av proteiner, karbohydrat-aminosyreforbindelser og vann. De vanligste fibrene består av proteinet kollagen og kalles kollagenfibre. En annen fibertype, elastin, finnes også. Den er blant annet en stor bestandel av pulsårer. Elastin forekommer ofte i kombinasjon med kollagenfibre, men har så forskjellige egenskaper i forhold til kollagenfibre at den regnes som en annen type fiber.

Bindevev dekker, beskytter, og er kroppens \"tauverk\"
Begynner vi med den enkelte muskelfiber (muskelcelle), omgis denne av bindevev som danner en hinne som heter endomysium. Bunter av muskelfibre omgis av en bindevevs-hinne som heter perimysium, og en annen hinne, epimysium, dekker hele muskelen. Av muskelmassen utgjør bindevevet ca. 1/3. I endene av muskelen flettes bindevevet sammen til tykke bunter med kollagenfibre som er ordnet i samme lengderetning som strekkpåvirkningen. Disse danner senene som er overføringsstaget mellom muskel og ben. Nærmest kroppens sentrum er senen festet til ben i det som heter muskelfestet. Det senefestet på samme muskel som ligger lengst vekk fra kroppens sentrum, kalles senefeste. Senen er omsluttet av en seneskjede som inneholder smørende væske.

Foruten sener, muskel- og beinhinner, finnes også leddbånd. Slike ligamenter er en forbindelse mellom ben i ledd. Leddbåndets oppgave er å holde sammen ledd og tillate bevegelse innenfor den anatomiske bevegelse som leddet har.

Musklene utgjør kroppens "motor", og ved å framkalle sammentrekning gjør de det mulig for oss å bevege kroppen. I tillegg er muskelmassen med på å gi kroppen form og utseende.

I kroppen finnes det over 650 muskler, de fleste i par- en i hver legemshalvdel. Musklene utgjør ca. 40% av kroppsvekten.

Musklene deles inn i tre:

* Glatt muskulatur
* Hjertemuskelen
* Tverrstripet muskulatur

Glatt muskulatur arbeider automatisk
Glatt muskulatur eksisterer i indre organer og blodårer. Denne typen muskulatur trekker seg sammen og arbeider automatisk, og kan ikke kontrolleres bevisst. Hjertemuskelen passer ikke inn i verken denne kategorien eller tverrstripet, men utgjør en egen og helt spesiell type muskulatur. Men den typen muskulatur som vi her skal konsentrere oss om, er tverrstripet muskulatur, som utgjør skjelettmusklene våre- muskler som kontrolleres bevisst.

Musklene drar slik at leddene bøyes
Muskelen har som evne at den kan trekke seg sammen. Denne sammentrekningen drar i senene som ligger over minst ett ledd, og får da leddet til å bøye seg. Slik blir bevegelse mulig

Muskelcellene er omgitt av bindevev
Muskelcellene (muskelfibre) er som tidligere nevnt omsluttet av bindevev, som deler muskelfibre inn i enkelte fibre, i bunter og i hele muskler. I dette bindevevet ligger nerver og blodårer.

Muskelfiberen kalles myofibrill
Muskelfiberen består av en mengde lange tråder som heter myofibriller. I disse trådene finnes det som utfører sammentrekningen. Under mikroskopet ser myofibrillene tverrstripet ut, derav navnet tverrstripet muskulatur.

Muskelen omsetter og produserer energi
I tillegg inneholder muskelfiberen også den energien som må til for å kunne produsere kraft, og de organer som produserer denne energien. Denne energien kalles ATP og CP, og omdannes fra fett og glykogen, som igjen kommer fra næringsinntaket vårt og ligger lagret i cellenes cytoplasma. I cellevæsken (cytoplasma) lagres det også oksygen i proteinmolekyler som kalles myoglobin. I muskelcellene er det mitokondriene som står for den aerobe produksjonen av kraft, som etterpå kan omsettes som energi til bevegelse.

Sammentrekningsmekanismen
Muskelsammentrekning kalles for kontraksjon. Når vi for eksempel løfter oss opp etter armene, jobber musklene konsentrisk, de overvinner belastningen. Når vi ikke klarer å overvinne belastningen, men blir hengende i samme stilling uten at vi kommer opp eller gir etter nedover, arbeider musklene statisk (isometrisk). Prøver vi å holde oss oppe, men belastningen er for tung og vi må gi gradvis etter, arbeider musklene eksentrisk.

Konsentrisk, isomatrisk og eksentrisk
Muskelfibre får beskjed om å trekke seg sammen fra nervesystemet, som igjen overfører denne impulsen på bakgrunn av vår viljestyrte tanke. Muskelfibre står i kontakt med nerveceller i ryggmargen (motonnevron), som utløser sammentrekning i en bestemt gruppe fibre. Kontakten mellom muskelfiber og nerve kalles for motorisk endeplate. Et slikt motornevron med dets muskelfibre kalles motorisk enhet.

Muskelens evne til å produsere kraft er trenbar. Muskelen reagerer veldig spesifikt på den type belastning som den utsettes for. Ved anaerob, intensiv og tung trening vil muskelen øke sin evne til å takle denne typen stress, noe som medfører at muskelen blir større- tykkelsen tiltar. Ved mer langvarig, aerob trening øker muskelen sin utholdenhet, uten at muskelens størrelse forandres i vesentlig grad.

Muskelfibre deles inn i tre forskjellige typer:

- Type 1-fibre
- Type 2-fibre
- Type 3-fibre

3 typer muskelfibre
Type 1 trekker seg langsomt sammen og har svært god utholdenhet. Størrelsen kan være relativt liten.
Type 2a trekker seg raskt sammen og har middels utholdenhet og er tykkere enn Type 1-fibrene.
Type 2b trekker seg veldig raskt sammen, har dårlig utholdenhet, men gjerne større tverrsnitt (tykkelse) enn de to andre fibertypene.

Min personlige innvending til denne inndelingen av muskelfiber, er at dette i all hovedsak dreier seg om teori hvor ingen kjenner den korrekte forbindelse mellom fibrenes tilpasning til trening og arvelige faktorer. Man kjenner til at fordelingen av disse tre fibertypene varierer innenfor hver enkelt muskel i samme kropp, og at de varierer fra person til person. På dette grunnlaget snakker man om at fibertypene har betydning for utøverens egenskaper. Dette stemmer nok, men bør kanskje ikke være et argument for å sette en ramme for hvor langt en utøver kan nå innenfor en idrettsgren, da man ikke vet om variasjonen av disse fibrenes egenskaper er et resultat av den spesifikke trening som utøveren bedriver eller om fibervariasjonen stammer fra arvelige forhold. Personlig mener jeg at muskelfibrenes egenskaper er like, men blir forandret utfra den type trening som de utsettes for. Som argumentasjon for mitt syn på dette, viser jeg til at studier har vist at man finner flest Type 1-fibre i de musklene som utsettes for mest utholdende og langvarig trening med relativt lav intensitet, mens muskler som brukes mest til tyngre arbeidsoppgaver over kortere tid har et større innhold av Type 2b eller Type 2a-fibre.

Teori er og blir teori
I tillegg til den evige diskusjonen om faktorene arv og miljø, som oftest både utfyller og påvirker hverandre, eksisterer det også en annen diskusjon vedrørende muskelfibrenes tilpasning til trening. Denne dreier seg omkring hvorvidt muskelcellene blir større ved tung trening, eller om kroppen splitter og produserer nye og flere muskelfibre. Når en muskelcelle vokser og blir større, kalles dette for hypertrofi. Økning av muskelceller kalles for hyperplasia, men er altså en ikke bevist teori.

Nervesystemet deles inn i to: Sentralnervesystemet som består av hjernen og ryggmargen, og det perifere nervesystem som består av alle de nervene som sprer seg ut i hele kroppen fra sentralnervesystemet.

Det perifere nervesystem
Gjennom det perifere nervesystem får sentralnervesystemet informasjon fra sanseorganene våre. Disse er øyne, ører, nese, ledd, muskler, hud osv. All den informasjon som fra alle disse sansene blir innhentet, bearbeidet og tolket, gjør at vi blir i stand til å oppfatte og forstå hva som hender, og utfra det bestemme oss for hvilken reaksjon vi skal svare med. Dette kalles persepsjon. Hukommelsen spiller en vesentlig rolle når vi tolker informasjon, og gir oss muligheten til å kunne reagere med innlært mønster på like situasjoner som vi kjenner igjen. Dette gjør at vi automatiserer våre bevegelsesmønster og forståelse for kjente hendelser rundt oss, noe som er helt nødvendig for at mennesket skal kunne fungere.

Bevegelse av kroppen starter i hjernen, hvor man fra viljen og tanken sender beskjed om bevegelse til de musklene det gjelder. Dette skjer gjennom nerver i det perifere nervesystem. Informasjon og beskjeder raser uavbrutt fram og tilbake mellom hjernen og sanseorganene, og mye av det skjer automatisk og utenfor vår bevissthet. Nervesystemet er uhyre komplekst og ikke fullt ut forstått.

Vi skal nevne to sanseorganer som er viktige for musklene:

- Muskelspolene
- Senespolene

Muskelspolene finnes i selve muskelen mens senespolene ligger i overgangen mellom muskel og sene. Disse muskelspolene føler når en muskel strekkes plutselig, og når nerver i ryggmargen får denne beskjeden, sender de beskjed tilbake om å kontrahere muskelen. Dette er en hensiktsmessig reaksjon som forhindrer skade.

Muskel- og senespolene er av stor viktighet for vår koordinasjon, da disse spolene sender informasjon til hjernen om muskelens kraft, lengde, hastighet og retning og hvordan den jobber (konsentrisk/isometrisk /eksentrisk). Via denne informasjonen sammenlignet med vår persepsjon av den utførte bevegelsen, kan vi forandre bevegelsen inntil den er slik vi ønsker. Ved å fortsette å trene på denne bevegelsen vil den etterhvert bli automatisert. Dette betyr at bevegelsen med alle dens detaljer ligger lagret i hukommelsen klar til å aktiveres. Denne bevegelsen vil være svært presis og riktig under skiftende ytre forhold, som ikke påvirker i noen særlig grad, da bevegelsen blir som uttrykket beskriver, automatisk.

Hormoner kan betraktes som kjemiske budbringere som igangsetter forskjellige reaksjoner rundt om i kroppens vev. Hormonene blir produsert i forskjellige endokrine kjertler og spres i kroppen via blodet. Således virker hormoner mer generelt og saktere enn nervesystemets raske og spesifikke virkning.

Hormoner er involvert i mange funksjoner og prosesser
Hormoner styrer og regulerer mange fysiologiske prosesser, og ikke bare finnes det flere forskjellige typer av dem, men en og samme type har forskjellige virkninger på ulike organer eller ulike steder i organismen. Det endokrine systemet er samordnet og hormonene påvirker hverandre via kompliserte styringssløyfer. Hormoner innvirker blant annet på atferden, men atferden innvirker også på hormonene.

Hypofysen
I hjernen finnes den overordnede kjertelen hypofysen, som lager visse hormoner og regulerer produksjonen i kroppens andre endokrine kjertler. Det er nært samarbeid mellom hormonsystemet og nervesystemet.

Vi skal se litt nærmere på noen typer hormoner:

- ACTH
- Adrenalin
- Kortisol
- Testosteron
- Østrogen

Overordnet stresshormon
ACTH produseres i hypofysen og er kroppens viktigste stresshormon. Ved stressreaksjon påvirkes hypofysen til å produsere ACTH, som igjen innvirker på binyremargen som setter i gang produksjon og skiller ut adrenalin og noradrenalin. Disse hormonene setter kroppen i forsvarsberedskap og øker dens evne til å kunne takle stressituasjonen. Dette skjer ved at hjertet slår raskere, blodtrykket øker, omdirigering av blodet i kroppen, øket ventilasjon, økt muskelspenning, skjerpet konsentrasjon og forandret tidsoppfatning (tiden virker for å gå senere).

Kortisol bryter ned muskelmasse for å skaffe energi
Kortisol er også et hormon som opptrer når kroppen utsettes for stress, men dette hormonet har som oppgave å kontrollere blodsukkeret og øke tilgjengelig glykogen i blodet når det er nødvendig. Dette skjer ved at kortisol bryter ned fettceller til fettsyrer og muskelceller til aminosyrer, som blir omformet til glykose i leveren. Etter harde treningsøkter stiger kortisolinnholdet i blodet. Dette er da et resultat av at stresset som kroppen blir utsatt for, forbruker blodsukkeret raskt, og man er avhengig av å raskt kunne kompensere for dette tapet; denne kompensasjonen står kortisol for, ved å bryte ned celler til energi. I timene og dagene etter treningsøkten, innhenter kroppen seg og bygger opp igjen muskel, og fettceller. Kortisol-nivået reduseres da det ikke lenger er behov for en øket produksjon av blodsukker.

Anabole hormoner bygger opp vev
Samtidig som kortisol går ned, øker blodets innhold av anabole (oppbyggende) hormoner; veksthormon og testosteron. Disse gir beskjed til kroppen om å bygge opp celler og vev og forsterke det. Testosteron er det mannlige kjønnshormonet og regulerer mengden av muskelmasse, samt graden av hvor mye denne kan økes og hvor raskt. Testosteron er også ansvarlig for de mannlige kjønnskarakteristikker som utvikling av kjønnsorgan, dypere stemme og skjeggvekst, og har psykiske virkninger også, som aggressivitet, seksualdrift og humør. Økede konsentrasjoner vil øke disse, mens lavere konsentrasjoner vil sende dem. Testosteron spiller også en vesentlig rolle for immunforsvaret, som fungerer best når testosteronnivået er på topp.

Østrogen er det kvinnelige kjønnshormonet
Østrogen er det kvinnelige kjønnshormonet og produseres i kvinnens ovarier, hvor også progesteron lages. Østrogen påvirker kvinnens seksuelle utvikling gjennom puberteten, og påvirker menstruasjonen sammen med andre hormoner. At hormonene virker inn på det psykiske, kan bekreftes av kvinner som opplever psykiske ubalanse under menstruasjon, da denne skaper hormonelle svingninger.

Det finnes langt flere typer hormoner og virkninger av disse, og i tillegg vil også hvert enkelt menneske sin følsomhet for disse variere. Mengden som produseres av de forskjellige typer hormon, vil også kunne variere fra person til person. Er det derimot sykelige tilstander ved det endokrine hormonsystem, vil dette ha dyptgående konsekvenser både på det fysiologiske og psykologiske plan.

Åndedrettsystemet er i hovedsak lungene, men har også tilhørende deler som luftrør, bronkiene, nesehulen, strupehodet og munnhulen. I lungene finnes lungeblærene (alveolene). Luftrøret forgrener seg og blir til stadig tynnere og finere grener, som til sist ender i små lungeblærer. Disse fylles med luft når en puster inn, og tømmes når en puster ut. Via massevis av tynne blodårer som finnes i lungeblærenes vegger tas oksygen opp fra lungeblærene og føres videre inn i kroppen. Samtidig med dette opptaket, kvitter kroppen seg med karbondioksyd, som avgis til lungene og som pustes ut igjen.

Luften vi puster inn, inneholder ca. 21% oksygen. Luften vi puster ut igjen, inneholder ca. 16% oksygen.

Hjertet utgjør sammen med blodårene hjerte/karsystemet, og består av det store og det lille kretsløpet. Det store kretsløpet går mellom hjertet og resten av kroppen, mens det lille kretsløpet befinner seg mellom hjertet og lungene.

I dette transportsystemet er hjertet pumpen som pumper blod med oksygen og næring ut i kroppen, og frakter karbondioksyd og avfallsprodukter tilbake

Hjertet har fire kammer
Hjertet består av fire kammer, to forkammer og to hjertekammer. Mellom forkammer og hjertekammer i hver halvdel, finnes det klaffer som passer på at blodet strømmer den riktige veien (en hjerteklaffe er som en ventil). Blodet blir pumpet fra høyre forkammer til høyre hjertekammer og derfra videre til lungene. Etter å ha tatt opp oksygen, returnerer blodet til hjertet, og blir pumpet ut fra venstre forkammer til venstre hjertekammer og ut i hele kroppen.

Karsystemet er som et veinett
Karsystemet omfatter forskjellige typer blodkar. Pulsårene (arteriene) er de sterkeste og tykkeste; de fører blodet ut fra hjertet og ut i kroppen. Hvis man tenker seg blokarsystemet som et veinett, er pulsårene motorveiene hvor den store mengden med trafikk går. Fra disse motorveiene finnes det avkjøringer til mindre veier, disse kalles arteriolene og bringer blodet ut i vevene. Dette blir hovedveiene. Til slutt har vi de små avstikkerne i byggefeltene inn til husene; i kroppen kalles disse for kapillærårene, som er de minste blodårene i kroppen.

- Hovedpulsårene
- Arteriolene
- Kapillærårene

Blodet føres tilbake til hjertet i veneårene
De blodårene som fører blodet tilbake til hjertet, kalles for venene. Disse blodårene har klaffer som sørger for at blodet strømmer den riktige veien. Det skapes en trykkforskjell mellom arteriene og venene som gjør at blodet drives gjennom systemet. Blodet går inn til, og pumpes ut fra hjertet i samme mengde. I tillegg til dette, hjelpes blodsirkulasjonen av kroppens muskler og bevegelse.

Fordøyelsessystemet begynner i munnen og slutter ved endetarmsåpningen. Mellom disse to åpningene ligger hele det transportsystem, organer og mekanismer som bearbeider maten til næringsstoffer som kroppen kan nyttiggjøre seg. Som ved kroppen ellers, er dette et sammensatt og komplisert system som samarbeider nært med resten av kroppen, men vi skal her ta for oss virkningsmekanismene ved fordøyelsen på et middels nivå.

Sult sier fra når kroppen mangler næring
Kroppen vår gir oss beskjed når den trenger næring. Dette gjør den ved hjelp av følelsen sult, som representerer en ubehagelig følelse, som tilhører de sterkest motiverende følelsene. Således spiser vi for å unngå ubehag, men i denne sammenhengen spiller organismen på flere strenger; når vi spiser opplever vi nytelse- maten smaker godt. Dette er også en motiverende følelse som gir oss lyst til å spise. Jo mer sulten man er, jo bedre smaker maten- og til større blir nytelsen. Smaksopplevelsen kan vise seg å være en reguleringsmekanisme i seg selv, for jo mindre sulten man er, til dårligere smaker maten, og slik minker motivasjonen til å fortsette å spise, da nytelsen forsvinner.

Næringen brytes ned gjennom flere ledd
Fordøyelsen av maten starter i munnen, hvor maten tygges og blandes med spytt og enzymer; resultatet er en blandet, grov og våt grøt som så føres bakover til svelget av munnhulens muskulatur og tungen. Maten svelges og vandrer da gjennom spiserører og ned i magesekken. Maten blir så blandet med syre og fordøyelsesenzymer. Hvor lang tid denne prosessen tar, kommer an på hvor mye man har spist og innhold og sammensetning av type næringsstoff; enkle karbohydrater passer veldig raskt, sammen med alle typer fettfattig mat. Inneholder maten mye fett, tar det lenger tid for magesekken å bearbeide innholdet. Næringen sendes der etter inn i tolvfingertarmen, tynntarmens begynnelse, og her tilføres næringen galle fra galleblæren og leveren, og enzymer bukspyttkjertelen; disse frigjør og spalter de enkelte næringsstoffene. De enkelte næringsstoffene suges så opp gjennom tarmen, via tarmtottene, og transporteres så med blodet til lagring eller bruk, eller videre omforming. Leveren er det organet som i denne forbindelse står sentralt. Leveren gjør det mulig å ta i bruk protein og aminosyrer som byggeklosser i kroppen, eller den kan omforme proteinet til karbohydrat. Avfallsprodukter og overflødige stoffer omformes til ufarlig substans som skilles ut i urinen.

- Fordøyelsesprosessen styres av både hormoner og nervesystem.
- Spenninger i nervesystemet kan påvirke avføring til å bli enten løsere eller fastere enn normalt

Lymfesystemet er et transportsystem for vevsvæske, og foregår utenfor kroppens blodsirkulasjon. Lymfeårene utgjør et fint nettverk som befinner seg rett under huden; dette nettverket går etterhvert over i større lymfeårer som samler vevsvæsken og transporterer den gjennom lymfeknutene og til slutt fram til vener i halsens edre del; her føres lymfen ut i blodet. Lymfeårene følger hovedsakelig kroppens veneårer.

Kroppen inneholder 10-12 liter lymfevæske
Vevsvæsken i et voksent menneske utgjør rundt 10-12 liter, som er bundet i gelèform. Ca. 2 liter passerer gjennom lymfesystemet i døgnet, og man kan si at det er et langsomt system. Lymfesystemet spiller en viktig rolle i kroppens immunforsvar.

Lymfen passer gjennom kroppens ca. 600 lymfeknuter, som hovedsakelig finnes i:

- Armhulene
- Lysken
- Halsen
- Langs større blodårer i magen

Lymfesystemet stopper bakterier og forgiftninger
Lymfeknutene er et filtersystem som stopper bakterier og infeksjoner. Ved infeksjoner og forgiftninger vil lymfeknutene kunne hovne opp (vanlig med hevelse i halsens lymfeknuter ved forkjølelse).

Det er mulig at hard overtrening belaster lymfesystemet
Ved for hard trening, som fører til mye avfallsstoffer og stor nedbrytning av vev, er det mulig at dette kan føre til en overbelastning av lymfesystemet og/eller en reduksjon av dette systemets kapasitet. Dette kan få lymfevæske til å hope seg opp, med det som resultat at man får kuler under huden.

Urinsystemet består av nyrene, urinlederne som går fra nyrene til urinblæren, og forbindelse ut i kroppen. Nyrene renser blodet for avfallsprodukter, som skilles ut i urinen. Urin produseres i nyrene, og føres så gjennom urinlederne til urinblæren.

- Kroppen klarer seg med 1 fungerende nyre.

Immunforsvaret er det systemet i kroppen som har til oppgave å beskytte oss mot fremmede og skadelige mikrober som medfører infeksjon, og mot celler i kroppen som er syke, skadede eller i unaturlig forandring. Immunforsvaret produserer antistoffer som er molekyler som angriper fremmede og skadelige molekyler og uskadeliggjør disse. I første rekke kan immunforsvaret forhindre at et virus klarer å smitte oss eller bryte løs. Om vi blir smittet vil immunforsvaret straks sette i gang bekjempelsen av viruset, og utfra hvor effektivt dette skjer, vil vi merke grad og varighet av sykdommen. Hvite blodlegemer (hvite blodceller) har som oppgave å uskadeliggjøre syke og skadede celler i kroppen, men virker også mot andre mikrober- det er et tett samarbeid mellom de forskjellige funksjonene i immunforsvaret.

Stress reduserer immunforsvaret
Når en utsettes for stress reduseres immunforsvaret. Dette fører til at en lettere pådrar seg sykdommer, virus og infeksjoner. Dette betyr at for en som trener hardt, vil faren for å bli syk være stor i forhold til når denne er helt uthvilt. En gjenganger er utøvere som i hardtreningsperioder pådrar seg forkjølelse, og gjerne sliter med denne i ukesvis uten nevneverdig forbedring.